Retorisk spørsmål: Angrer du på syndefloden? Neppe. Av alle dårlige samvittigheters mor må Guds samvittighet være den aller eldste bestemora. For ikke å si selve den sure gamle tipptipptippoldemora som sitter i et hjørne og bjeffer ut sin galle over den kommunalt utskrevne hjemmesykepleieren som kommer innom tre ganger i døgnet.
Jeg avviser herved Guds eksistens som en neurologisk feilkobling i hodene på de troende. På samme måte som kaffeelskende påstår at kaffe gjør dem godt, på samme måte som pyromaner føler glede, på samme måte som møll ikke kan la være å brenne seg på lyspærer. Der har du troen på den evige Gud.
En opplevelse jeg aldri glemmer: I 1997 bodde jeg like sør for London mens jeg studerte illustrasjon. Min venn “Moif” og jeg ble utkommandert til den overhypede utstillingen “Sensation” i Royal Academy of Art i London. Utstillingen markerte trolig toppunktet i cool-britannia bevegelsen som sammensmeltet kontemporære storheter som Kate Moss, Damien Hirst, Damon Albarn og Gallagher-brødrene i en felles tro på at Storbritannia ville gjenopfinne seg selv etter gruvestreiker, Murdoch og falklandskrig. Alle studentene var fjetret over Marcus Harveys “Myra” og andre åpenbare provokasjoner eksemplifisert gjennom Chapmans vinylinstallasjon. “Moif” var ikke imponert. I møtet med Damien Hirsts Hai hadde han kun en kommentar. “What a waste of shark!”
Han ville ha sagt det samme om syndefloden.
Siste kommentarer