Horebyen Oslo
17 04 2008Advarsel: Dette er et alvorlig innlegg.
Jeg jobber i Oslo sentrum og går i blant i turnusvakter, noe som ofte innebærer en kjapp pizzabit eller burger på Karl Johan/Egertorget etter kantinens stengetid. I natt måtte jeg motvillig konstantere at begrepet “Paradegate” har fått nytt innhold.
Det er ingen hemmelighet at Oslo har et prostitusjonsproblem, men graden av synlighet varierer fra dag til dag. I natt var det værre enn noensinne. Ved Egertorget var det meg og tretti horer. På femti meter, slafsende på en pizzabit, ble jeg stoppet fem ganger. Ved ett tilfelle var det to jenter som dro i armen min. Jeg gjør mitt beste for å unngå dem, men i natt var “ulveflokken” aggressiv. Jeg kjenner at jeg blir forbanna. Jeg blir krenket som mann, jeg blir deprimert på byens vegne og jeg blir usigelig trist av å se jentene.
To forhold forstyrrer meg ved dette. For det første: Tilbudet av horer må på ett eller annet nivå stå i stil med etterspørselen. Er jeg grunnleggende naiv eller finnes det et så stort marked for horer på Egertorget? For det andre: Egertorget? Ikke akkurat noe hopp-inn-i bilen sted. Tar man t-banen hjem sammen?
Hvorfor må menn finne seg i dette? Tenk deg situasjonen hvor tretti menn henger rundt midt i sentrum og drar i tilfeldige kvinnelige forbipasserende?
Jeg har aldri opplevd noe lignende noe sted i verden, og jeg skammer meg over Oslo. Kan noen være så snill å forklare meg mekanismene bak dette?
I used to get stopped all the time by prostitutes in Liverpool, and some right ugly brutes they were too. One toothless old troll offered to ‘blow me for a fiver’, which I evaded by politely (and truthfullt) telling the unfortunate woman I was an art student and so, had no money what so ever. Theirony of these encounters was they all took place along side the ‘moderate’ house of God (the Anglican cathedral) on the inappropriately named ‘Hope street’.
Godt å oppleve den skjøre, uironiske oppriktigheten til denne bloggeren. Takk for at du delte dine synspkt med offentligheten.